BOKHYLLE

JULIES LILLE

24: DESEMBER: Rudolf og Julenissen


Rudolf rullet og trillet rundt i snøen og lagde engler og planeter mens hans sang 'Glade Jul' av full hals. Snøen kjentes god og kald mot ryggen, og Rudolf stirret opp på månen og nikket til Lambrikt. (Mannen i månen, for de av leserne med mindre god korttidshukommelse...)

Så var ikke verden gått i dass likevel; den var blitt fisket opp i siste liten av en reddende engel, og Rudolf følte seg så full av fryd og salighet at han lurte på om han var blitt religiøs på sine gamle dager. Rudolf sitret av juleenergi, og tenkte tilbake på talen til Julenissen tidligere på dagen hvor han blandt annet hadde sagt at – og Rudolf husket det ordrett fordi det hadde gjort sånn inntrykk på ham – «her på Nordpolen har vi jo ikke et demokratiinnskrenkende politisk system som bestemmer at en leder kun kan sitte to perioder. Nei, kjære venner, vi vet bedre enn som så, og Julenissen er her for å bli! Gledelig Jul!» Og da Rudolf hadde hørt de ordene hadde hjertet hans blitt fylt opp av varmt hjertefyll som hadde boblet over og smittet alle andre i forsamlingen, og Rudolf hadde blitt kåret til Årets Gledesspreder, noe han alltid hadde drømt om. Snøen føyk rundt ham der han rullet rundt til han til slutt ikke kunne se Lambrikt lenger. Men han hadde det så koselig at han ikke stoppet før han hørte lyden av Julenissens dombjelle. Da satte han seg opp på baken, ristet snøen av fjeset og kikket rundt seg forfjamset.

Julenissen sto og så på forestillingen, og lo en høy, brummende latter.

– Det er jo selvsagt svært beklagelig å måtte avbryte deg, Rudolf, midt i leken, men det er altså tid for den Store Julerunden, og du vil vel ikke at jeg skal gi posisjonen som sjefsreinsdyr til Bob, Ronny, Svetlana eller Petr-

Før Julenissen hadde avsluttet setningen sin, sto Rudolf oppreist med ivrig ansikt og skinnende nese og nesten skrek: – NEI SÅ KLART IKKE, SIR!

Julenissen brummet igjen, snudde seg og sa: – Sees om 15 på løpebanen da, mens han slengte med dombjella så den lagde noe voldsomt spetakkel.

Rudolf spurtet forbi: – Sees om 10!

*

Julestemningen hadde senket seg over Nordpolen. Den lå som tung parfyme over landsbyen og gjorde alle susete i hodet. Eimen av stekt and, gås, fisk, ribbe og isbjørnlever fra alle de små trehusene var så overveldende at en ble mett bare av et lite sniff. Tykk røyk sèg ut fra pipene og blandet seg med skyene så stjernehimmelen nesten ble dekket av bomull. Lyktene hadde erstattet stjernene og kastet svake lyskjær utover snøen, slik at skyggene danset med hverandre.

Ute på løpebanen var det bekmørkt; alt man kunne se var kanten, som var lyst opp av et dusing fakler med flakkende flammer som bare nesten overlevde i den sterke vinden. Rundt 20 reinsdyr sto klare med fire forskjellige sleder av varierende praktfullhet. Foran den største sto Rudolf, med blankpolert nese og dombjella på plass. Bob, Ronny, Svetlana og Petrolina sto bak og trampet i snøen, utålmodig etter å komme seg avgårde. Endelig kom Julenissen tuslende, med en hær av små pakkenisser bak seg som bar de siste pakkene opp i sledene. Han gikk fram til Rudolf, som sto der og skrapte med kloven i snøen, hvit i ansiktet og mumlende. Julegleden hans hadde forduftet totalt, og alt som var igjen var nervøsiteten. Julenissen la den svære hånda si på ryggen til bestekameraten.

Han var ikke så dreven i kognitiv terapi, men han prøvde så godt han kunne.

– Rudolf, jeg vet du ikke har fått øvd deg like mye som i fjor, men du blir like nervøs hver gang, og det går alltid bra. Jeg har troen på deg!

Så klasket han vennskapelig til ham. Litt for vennskapelig, slik at Rudolf deiset i bakken og begynte å gråte.

– Men det er jo nettopp derfor jeg ikke kan, hikstet Rudolf og kom seg vaklende på beina. – Jeg er for gammel. For trøtt. For feil. Jeg kollapset tidligere i år og alle lo av meg. De lo av meg, Julenissen.

Julenissen tenkte seg om. Han var ikke i tvil om at Rudolf kunne klare det, og at det eneste han trengte var en selvtillitsboost – tidligst femten minutter før hadde han jo rullet rundt i snøen, med energien til et babyreinsdyr. Julenissen stirret på faklene. Så fikk han en lys idé.

– Rudolf. Gi meg to minutter.

Rudolf stirret håpefullt på ham med store øyne fulle av nye dammer.

Da Julenissen kom tilbake holdt han en stor beate-potet i hånda.

– Rudolf, kompis! Jeg kom akkurat på denne magiske poteten jeg fikk av tante Vigdis for sju år siden. Den gir superkrefter til den som tar et bit, og det varer i 24 timer. Spis litt.

Rudolf stirret måpende på Julenissen og slukte løgnen rått.

– Men, men... stammet han, – jeg kan jo ikke det. Det er jo din potet.

– Spis du, sa Julenissen og klappet ham på ryggen igjen.

Selvsagt var det jo bare en helt ordinær potet, men idet Rudolf tok en bit, kicket placeboeffekten inn for fullt.

– JEG FØLER MEG FRISK SOM EN FISK, SIR! ropte Rudolf så høyt at absolutt alle reinsdyra skvatt. Julenissen brummet fornøyd.

– Det er Rudolfen sin, det! sa han og klatret oppi sleden. – Er alle klare til avgang? ropte Julenissen. Reinsdyrene ropte i tur fra bakerste slede hvert sitt klare og tydelige 'JA', helt til det nådde fram til Rudolf som sang: 'OH YES, SIR!'

Og så satte de av gårde.

Eller det vil si, de hadde så vidt begynt å komme opp i travfart, da en stemme hørtes i det fjerne: – Stoppstoppstopp! Kan jeg få være med, vær så snill?

Så hørtes pusting og pesing på nivå med forfatterens pappa i et OL-løp.

Det viste seg å være Gudrun. Hun nådde til slutt fram til Julenissens vogn, hvor Bob, Ronny, Svetlana og Petrolina så på henne og himlet med øynene, som for å si: 'Å, herlighet da, ikke deg igjen.' Gudrun ignorerte dem.

– Kjære herr Julenisse. Helt siden jeg var liten har jeg drømt om å få være med på Den Store Julereisen. Men jeg turte aldri å følge drømmen min og ble vaskekone istedet. Men nå, etter å ha blitt undertrykt av Juleherren i lang, lang tid, har jeg skjønt at jeg må stå opp for meg selv og hva jeg vil. Derfor spør jeg deg nå: Kan du ta meg med? Jeg skal ikke stå i veien for Dem. Jeg er hardtarbeidende, har et godt rykte, er effektiv og pålitelig, jeg-

Julenissen ristet oppgitt på hodet og lo av dama som sto foran ham.

– Hopp inn, sa han.

Og så dro de ut i natta for å bringe juleglede til alle i hele verden.


fremhevede innlegg
nye innlegg