BOKHYLLE

JULIES LILLE

5. Desember: Gudrun


I sin nye sovekrok i fjøset gled Gudrun nesten inn i en drøm om rødvinsglass og sprengte juleherrer, men ble røsket våken av en forferdelig lyd. En gnikking så skjærende at Gudrun trodde ørene skulle falle av. Og da hun åpnet øynene i ørska så hun en liten fjøsnisse med bustehode som satt og spilte på en altfor stor fiolin.

– Å, hold kjeft din lille dritt, sa hun harkende, med rusk i stemmen.

Sofie stoppet å spille på bratsjen sin og så forundret opp for å høre hvem som snakket.

–Hmm? spurte hun med pipestemme.

– Jeg sa – hold kjeft.

– Å, det går nok ikke, sa Sofie og smilte, – jeg må spille, for jeg er en spillenisse. Og en spillenisse spiller hele dagen utenom når hun spiser grøt eller gulrøtter.

Og med det fortsatte Sofie å gnikke på den altfor store fiolinen sin. Hun var ikke veldig talentfull, men spillingen gjorde henne glad langt inni sjela, selv nå som halve familien hennes var meldt savnet. Gudrun, på den annen side, hadde nettopp pådratt seg kronisk migrene og stønnet lavt for aldri å sove igjen resten av denne fortellingen.

En blind nisse møter et gående tre. Han hugger det ned i fred og plukker opp treet og bærer det over skulderen. På hjemveien blir han arrestert og slengt i en fangekjeller med mistanke om overlagt drap. Nissen forstår ingenting. Treet blir så slengt inn i fangekjelleren, og den blinde nissen stryker hånden over det. Det kjennes underlig kort og ruglete og det lukter ikke tre. Er det likevel et tre?


fremhevede innlegg
nye innlegg