BOKHYLLE

JULIES LILLE

2. DESEMBER: Gudrun


Gudrun kastet golvfilla i bakken med et brak. Nå gadd hun altså ikke mer. Fikk være makan på. Hun reiv av seg forkleet, så de gamle matrestene som hadde festet seg på det, sprutet utover det blankpolerte kjøkkengolvet. Så trampet hun litt på det, tok en muffins fra benken, stappet den i kjeften og stormet ut. Aldri hadde hun blitt behandlet slik i hele sitt liv.

Av hensyn til Julenissens nye stedsfortreders familie har han i denne fortellingen bedt om å være anonym, og det vil jeg som forteller respektere – derfor kan vi kalle ham Roger.

Roger var en bitteliten mann med ølmage og spygrønn dress. I tillegg var han en illsint og usikker juleherre som ikke hadde peiling på hvordan noe som helst skulle gjøres, og Gudrun hadde overhodet ingenting til overs for hans illeluktende vesen. Et hyl unslapp de hovne, tørre leppene hennes og fylte gangen. Her hadde hun skurt og polert og skurt og polert og skurt og polert og skurt og polert - i dagesvis - for å gjøre salen klar for Den Første Julemiddagen. Gudrun var sjefshushjelp på Stortinget, hadde vært i jobben i femogtredve år og hun var visste hva hun drev med. Salen hadde vært Perfekt med stor P. Og så hadde altså Roger prestert å strene inn med klissete støvler og og siklende munn, slenge seg ned i Julenissens julestol og skrike etter en privat fire-retters middag. Gudrun hadde protestert og sagt at hennes skift hadde tatt slutt for åtte timer siden, og at det hun trengte nå, slettes ikke var seks timers ekstra jobb, men et langt, varmt, boblende bad og tre shots med jägermeister.

– Din utakknemlige, fordervelige snørrvalp, hadde Roger utbrutt. – Jeg tror du glemmer hvem du snakker til. Her arbeider jeg dag ut og dag inn for å styre dette landet, lede et samfunn som skal være godt å bo i for alle. Kontrollere og godkjenne alle politiske avgjørselser. Vet du hvor mye energi det tar? Din jobb er å gjøre akkurat det jeg sier uten å mukke. Kom deg ut på kjøkkenet der du hører hjemme, kvinnemenneske.

Så hadde han sluppet en promp i sinne som hadde luktet sterkt av våt hund. Gudrun hadde holdt på å bli kvalt.

– Hvordan våger du å forpeste mitt årsverk?

Da hadde Roger reist seg sakte og gått helt opptil Gudrun. Han hadde nådd henne til magen. Så hadde han hvisket inn mot navlen hennes: – Du har nettopp skaffet deg selv halvvert lønn og rom blandt fjøsnissene, kvinnemenneske. Så skaff meg et glass rødvin før lønna blir lik null.

Gudrun hadde fått pustebesvær og magekramper, men strent motvillig inn på kjøkkenet hvor hun enda mer motvillig hadde helt i litt rødvin i det store julekruset.

– Flink bisk, hadde Roger sagt og kløpet henne i rumpa.

Men det skulle han ikke ha gjort. For da hadde Gudrun sett rødt. Og slettes ikke julerødt.

– Javel. Jeg kaster inn håndkleet. Bokstavlig talt.

Det hadde blitt stille. Helt stille. Så hadde Juleherren ledd.

– Da blir du deportert, da.

– Hva behager? hadde Gudrun harket så bakteriene hadde flydd ut av munnen.

– Den nye Juleparagraf 5 sier at ingen immigranter uten fast jobb får lov til å bli boende på Nordpolen i Desember. Eller resten av året for så vidt. Byebye.

Roger hadde smilt så de kritthvite tennene hadde glinset i lyset fra den nypolerte lysekrona.

– Nå kan du lage meg den middagen, kvinnemenneske.

Gudrun, stakkars, hadde begynt å grine så øya sved. Dette var så urettferdig. Hun var jo fra Færøyene for svarte.

Men hun hadde sett seg nødt til å gå tilbake på kjøkkenet og lage den private firerettersmiddagen til Roger for å redde karrieren. Riktignok hadde hun passet på å helle en dose fiskelever i kyllingsuppa og litt rottegift i rødvinssausen, krydret med diverse banneord, men det hadde ikke fjernet den nyutsprungne depresjonen.

Og nå raste hun altså gjennom gangen og hylte så lungene nesten sprakk, før hun kollapset inne i den nye sovekroken i det hersens nissefjøset som nå skulle bli hennes nye hjem.


fremhevede innlegg
nye innlegg